Kirsti and the kangaroos - Kirsti Honningsøy Blog

festival, festlig, fjes

2010-09-24T07:45:00.001-07:00

I morgen raser vi (en gjeng med jenter) avgårde til Wave Rock Weekender, en festival som arrangeres ved og på steinformasjonen, Wave Rock, stedet ligger fire timer unna byen og inn i landet. Det som er spesielt med festivalen er at arrangørene selger maksimum 600 billetter hvert år. Det er ikke mange festivaldeltakere, altså. Tror det bidrar til en god atmosfære der ute, med musikk, camping, natur, vin, filmer, bading og forhåpentligvis gode tider. Artistene skal spille sånn cirka under bølgesteinen - det kan bli en annerledes opplevelse. Gleder meg!

Legger ved et par bilder fra Wave Rock, besøkte stedet sammen med familien Dahn for noen uker siden :)

Jeg digger kostymefester! Forrige helg var det protagonist-party hos Linn, Kathrine og Yvonne. Folk var utkledd som blant annet skippern, lille rødhette og Ninja Turtles. Jeg var Alice i eventyrland, og det dukket opp flere karakterer fra filmen utover kvelden. Aleksandra var Marge i The Simpsons og hadde det desidert beste kostymet!

På skolen om dagen produserer vi avisen, Western Independent. Mye av tiden min går på å sitte i “newsroom”. Redaksjonen er en så fin gjeng, og på onsdag var vi ute og feiret at vi var ferdig med første utgave.

Folk i klassen.

Håper alle hjemme har det bra, og koser seg i høstværet. Her begynner det å bli sommer igjen. God helg!

Bloggfyll

2010-09-07T05:38:00.001-07:00

Rudy Zverina tok blant annet disse bildene til konkurransen SOYA - Qantas Spirit of Youth Awards 2010. Han fotograferte en rekke andre mennesker også. Vinneren av konkurransen får 10 000 dollar. Zverina studerer fotografi på sitt femte og siste år på ECU. Morsomt å hjelpe til, selv om man er en liten amatørmodell. Jeg hadde neglesprett på tærne under shooten (gikk barbeint i gresset, og det regnet), men det var moro for det. Artsy, partsy. Krysser fingrene for at Rudy vinner alle penga.

Asia-reise og skydive

2010-08-20T00:06:00.001-07:00

Kuala Lumpur: The Golden Triangle.

Daniel og jeg har bestilt flybilletter til Kuala Lumpur og vi drar omtrent rett etter siste forelesning på Curtin. Fra KL reiser vi videre i Malaysia - båt til Thailand, gjennom Thailand og på litt øyfarting - deretter til Vietnam. Vi håper det blir tid til å dra til Laos også. Siste stopp før Norge blir St. Petersburg i Russland. Vi skal bruke gode seks uker på reisen, og så er det heimatt til mor! Om noen har vært i de landene tar jeg imot tips med åpne armer. Blir trist å forlate Perth som har vært et slags “hjem” siden februar, men tenker ikke på det nå. Det blir godt å komme hjem til Norge også.

Legger ved noen bilder fra den store dagen. Dagen da vi hoppet ut av et fly. Det er det villeste, tøffeste, råeste jeg noen gang har opplevd. Det kilte sånn i magen at jeg trodde den skulle falle ut. Søster og bror hoppet ut av samme fly (var kun plass til to hoppere) - veien til 10.000 fot var lattermild, nervøs og uforglemmelig. I det flydøren åpnet seg og luften presset inn, ja da kjente jeg at jeg levde. Adrenalinkicket var langvarig, jeg ble ganske bergtatt :D Om jeg vil gjøre det igjen? Hmm, ja!

Nervøsiteten har ikke kicket inn her. Rart, siden jeg har et fly uten vinger bak meg.

Puh. Det var bedre.

Hjelp. Nervøse bevegelser og litt løping rundt i lokalet før vi skal lette.

Trygg på bakkenivå, men bare vent…

Daniel var veldig klar:D

Sondre etter hoppet.

Eat, “kremt”, and skydive…

Her fester instruktøren på noe av det som skal holde meg i live…

Wiiiihooooooooooooo!

Og feiring med øl etterpå :)

Air-party

2010-08-08T03:24:00.001-07:00

Endelig ble det dratt i gang en kostymefest :) Det skjedde i går hos Kate og Sarah i nabolaget - de inviterte til Air-party.

Vi skulle kle oss ut etter stikkordene; himmel, luft eller høyde. Jeg ble kaptein for kvelden, og Daniel var min flyvertinne. Det krydde av kule kostymer på festen, blant annet regnbuer, fly, skyer, Buzz Lightyear, luftballonger, våpen, stjernehimmel, Michael Jordan, Ziggy Stardust og mange flere. Moro var det med bål i hagen og glade folk :) Skal på kostymefest igjen i september, og vi skal kle oss ut som en helt/heltinne fra en film, serie eller bok. Noen forslag til hva jeg kan være?

Skolestart og tre måneder igjen

2010-07-31T07:32:00.001-07:00

Hei og hopp. På mandag starter jeg på skolen igjen klokken 08.00 sharp, og det første faget jeg har er travel writing. Tirsdag har jeg print production, her skal vi produsere universitetsavisa The Western Independent. Det tror jeg blir moro, og det blir interessant å se hvordan man jobber i en redaksjon i Australia. Det siste faget jeg tar er online reporting. Ser ut til at det blir et ålreit sistesemester som antageligvis kommer til å gå veldig fort.

Rart å tenke på at det kun er tre måneder igjen av Australia-oppholdet, og ikke minst studietiden. Denne lørdagen bare slapper jeg av. Har skrevet noen kort til dere der hjemme, og har sett de første tre episodene av True Blood sesong 3. Kan røpe at tredjesesong er enda mer slesk, brutal og intens. Det er frustrerende spennende! Elsker denne serien. :)

Fortsatt god helg:)

Beste ferien

2010-07-29T08:32:00.001-07:00

BALI

Familien kom nedenunder og ble i fire uker – ikke en dag sto stille! Etter at de landet i Perth dro vi to dager senere til Bali. Bali er en firetimers flytur unna kalde Perth.

På Bali bodde vi i en villa i Jimbaran, og stedet fortjener en positiv beskrivelse for jeg har ikke opplevd maken. Vi hadde to private svømmebasseng, bungalow-aktige soverom, stue uten vegger som lå langs bassengene, og blomster og fossefall prydet utenfor villaen. Hele stedet lyste fredfullt. Det var magisk å bo der. Vanskelig var det å velge hvilket basseng jeg skulle svømme i.

Noe av det vi så og besøkte var palmeskoger, små søte landsbyer, templer, markeder på landsbygda, og fine strender. På landsbygda er det utrolig vakkert, og vi fikk se gigantiske risåkre. Vi dro til vulkanen Mount Batur som sist hadde utbrudd for ti år siden. (Fæl fakta: I februar falt en svenske ned i krateret og døde.) Apetempelet i Uluwatu var også fascinerende, det var aper over alt. De var “naughty monkeys” som guiden vår kalte dem, og vi møtte en turist som hadde blitt bitt til blods, stakkar. Han ba nok om det ettersom han ga apene mat.

Bali er for øvrig fattig og korrupt, vi så mye elendighet i kontrast til alt det luksuriøse. I Kuta (sentrum) er det masse turister, og ikke minst, det kryr av balinesiske selgere. De selger alt mellom himmel og jord, og er veldig innpåslitne. “You want massage? Manikyr, pedikyr?” “You need transport, icecream, sunglasses?”. Og de var lure. Veldig lure. Til slutt tok til og med pappa en pediky for å slippe maset! På stranden i Kuta ble vi omtrent overfalt av selgere, damer med hatter, tepper, kjepper, men samtidig er menneskene vennlige, smilende, og kjempesøte. Turisme er inntektskilde nummer 1, så om det er falsk høflighet eller ikke kan diskuteres, men generelt er folket veldig vennlige virker det som, også de eldre på landet som ikke brødfør seg på turisme. Etter bombeangrepene på Bali i både 2002 og 2005, der rundt 90 australiere mistet livet(+ flere nasjonaliteter) lovet balineserne seg selv at liknende skal aldri skje igjen. På Bali står hinduismen sterkest, og man kan finne offergaver over alt, på stranden, i butikkene, i frontrutene på bilene. Balineserne gikk sammen etter bombeangrepene og utførte “strong magic” (som guiden min kalte det), og kort tid etter, i følge ham, ble mennene bak bombene tatt og drept. Nå mener mange balinesere at ingen vil tørre å prøve seg på liknende igjen.

Trafikken på Bali er hektisk. Det er scootere over alt, uten overdrivelse. De åler seg mellom bilene, og bilistene er avhengig av å bruke bilhornet så de ikke kjører ned scooterne. Små barn, til og med babyer sitter på scooterne med foreldrene sine. De er gjerne fire personer på en scooter.

Sondre og jeg lærte å surfe mens vi var der. Tilfredsstillende å endelig kunne ri på en bølge! Jeg likte Bali veldig godt, kontrastene sto i kø, og det var et utrolig avslappende sted å være når man kom seg ut av turistmassen i Kuta.

Tærne mine etter en liten pedikyr.

Familiebilde foran vulkanen Mount Batur.

Sondre kom overens med slekten sin :)

Her er ved apetempelet.

Vakkert brudepar på stranden i Jimbaran.

VM-feber på landsbygda.

Person som jobber i rismarkene i vest-Bali.

Sondre og den sjarmerende sjåføren vår, Gday.

Landsbydame.

Dagens fangst.

Og fisk som renser huden.

Store rismarker i vest-Bali.

Søteste, mest nussbare skapningen.

Kokosmelk.

Wiho :)

Ofring på stranden.

Familiebilde i vest-Bali.

Klare for å bli sendt opp i lufta i en såkalt “Fly-fish”.

Bassenget vårt.

Kjøpte en buddha til min framtidige leilighet:)

BROOME

2200 kilometer fra Perth ligger perlebyen Broome. Her er det tropisk klima, og temperaturene ligger på 30 grader hele året. Hit dro vi to dager etter at vi var tilbake fra Bali. Denne gangen ble Daniel også med:) Broome er en liten plass, og lett å like. Vi leide en svær bil med firehjulstrekk og kjørte på “dirt roads”, de oransje veiene Australia er kjent for. Vi var ganske tøffe, og kjørte på oversvømte veier. Yeah! Broome er kjent for den fantastisk vakre stranden “Cable Beach”. Der var vi nesten hver dag, og surfet fikk vi også, selv om bølgene her var brutale i forhold til på Bali. I krokodilleparken fikk vi se svære alligatorer, og mange andre dyrearter. Vi dro også ned til Eighty Mile Beach som er en av verdens lengste strender. Vi padlet kajakk og spiste god mat. Her storkoste vi oss, akkurat som på Bali. Tror ikke at en ferie fra kalde Perth kan bli så mye bedre enn det. :)

På jakt etter dinosaurfotspor.

Dehydrert etter en lang tur.

Æææ!

I krokodilleland.

Dingo…

Mamma:)

Didgeridoo.

Is, og det obligatoriske bildet fra Australia.

Kamuflasjedaniel.

Sondre fikk haik.

I dinosaurens fotspor.

Cable beach.

En lillebror må regne med å bli gravd ned i ny og ned..:)

Før…

Underveis…

Etter…

!

2010-06-21T02:52:00.001-07:00

Jeg har bare lagt ut fire blogginnlegg denne måneden! Det er for dårlig. Samtidig er jeg ikke typen til å legge ut innlegg om “den nye kjolen min”, eller om at jeg drakk en dobbel latte, eller at jeg tok 73 situps før jeg la meg i går. Noe mer spennende enn det - det gjør jeg ikke hver eneste dag. Få innlegg i det siste kan også ha noe å gjøre med at jeg er lat - men det orker jeg ikke å gå dypere inn på. Over til noe helt annet. Jeg har nettopp lagt fra meg boken: “When you are engulfed in Flames” av David Sedaris. Den anbefaler jeg til de som har lyst til å le. New York-forfatteren har fått meg til å humre til hver eneste av de 310 sidene. Det er 22 essayer i boken som handler om Sedaris’ hverdag, små hendelser, og hans ærlige og vittige syn på verden. Har måttet holde meg for munnen på toget flere ganger. Sedaris kan virke litt sprø, men jeg liker det.

"Everyone looks retarded once you set your mind to it."
— David Sedaris

Ellers har jeg det godt. Det er ferie, det er deilig, jeg koser meg. I helgen hadde vi en morsom jentekveld som endte ute på byen, og i går slappet jeg av i Fremantle, spist en bedre middag på “Little Creatures”. I dag har jeg jogget, og gjør meg nå klar til Tapaskveld med venninner. Mamma, pappa og lillebror har pakket koffertene, og i kveld er de på vei til meg. Gleder meg til å se dem igjen. Samtidig er det trist at mange jeg har blitt kjent med i Perth reiser tilbake til Norge snart. Når man akkurat har rukket å bli kjent, skal de plutselig flytte herifra. I morgen er det farvelmiddag -må si adjø til Julie, Unni og Marius. Men sånn er det! Og du skjønne, herlige Bali – om få dager er jeg PÅ deg!

På Little Creatures

Fra bursdagen til Marius:

Sandboarding i Lancelin

2010-06-13T07:10:00.001-07:00

Før helgen dro Åsmund, Vemund og jeg til Lancelin som ligger 1, 5 timer fra Perth. I fiskerbyen ligger det sanddyner med den mykeste hvite sanden – perfekt for sandboarding. Vi leide brett på den lokale bensinstasjonen - det kostet ikke mer enn 10 dollar for to timer. Vi hadde noen knall og fall, mildt sagt, men det gjorde ikke vondt! Det var ikke like lett å svinge i sanden som i snøen. Vi strevde også litt med glien, men da vi smurte stearin under brettet og skrapte det av gikk det nedover som bare pokker. Sandboarding var en fantastisk opplevelse!:) Det var skikkelig moro, og godt for kropp og sjel :D. Synd vi ikke har en flekk med ørken i Norge.

Åsmund og sanddynene.

Vemund er veldig klar.

På vei opp…

Åsmund klarer ikke å la være.

Ser det ikke deilig ut?

Det var tungt å komme seg opp sandbakkene.

Vemund i full fart.

På vei tilbake i solnedgangen. Vi stakk da en buss med turister dukket opp (i bakgrunnen).

En fugl som tørket vingene sine på stranden. Ser helt normalt ut.

Baaali

2010-06-09T04:28:00.001-07:00

Kan ikke vente til mamma, pappa og lillebror kommer på besøk om to uker. Da drar vi rett til Baliii!

Har ellers ikke så mye å fortelle. Jeg er en av de irriterende menneskene som har ferie allerede og lever late dager i Perth.

Ps. Jeg har litt hjemlengsel.

Hva skjedde med surfingen?

2010-06-06T21:25:00.001-07:00

Ingen vits i å skryte på meg at jeg kan surfe. Jeg har prøvd å surfe én gang. Etter den første prøvelsen på Cottesloe Beach bestemte jeg meg for å kjøpe et surfebrett og ville starte å surfe ukentlig. Det gikk et par av disse ukene da. Gradestokken gikk betydelig ned, og jeg ble tipset om å kjøpe våtdrakt hvis jeg hadde tenkt å overleve mange timer i vannet midt på vinteren. Så begynte skolerushet, og jeg utsatte investeringen. Plutselig er vi i juni måned, Kirsti har et tosifret tall igjen av Lånekassens penger, og det er femten grader ute.

Snart skal Kirsti på ferie, og i juli er det syklon-måned. Det vil si at Kirsti ikke kan starte å surfe før i august/september når det begynner å bli varmere, og hun slipper å bruke penger på våtdrakt og sykehusopphold etter at en hai har spist litt på henne, siden surferne er de eneste byttene på stranden om vinteren. Var det unnskyldninger nok for meg selv?

Her er forresten en uheldig mann som ble bitt av hai i dag! Ikke langt unna Perth. Skummelt.

Les artikkelen her: Mauled surfer catches wave to flee shark

Jeg skal til Bali om to uker (jippi), og der kan jeg surfe.

Send mere penger?

Kan ikke forvente at det går bra første gang, nei.

Morsomste bildet ever. Jaja, Kirsti. Mangler bare den rosa badehetten. Jeg sier bare; one day, mate. One day…

Lars klarte å stå på brettet i noen sekunder! Og det var ikke en stor bølge engang. Flinkis.

Bildene er fra mars måned.

Semesterslutt

2010-05-31T01:59:00.001-07:00

Nå er det kun en uke igjen av første semester, og jeg er i ferd med å kaste pc-en ut av vinduet. Er klar for påfyll av fritid og opplevelser når skolen er ferdig. I det siste har jeg gått på reservetanken, inspirasjonen til å skrive lunkne, engelske artikler har ikke vært der. Det er vanskelig å skrive avansert engelsk. Er vant til å få gode karakterer og er til gjengjeld en liten perfeksjonist, men å skrive alt på engelsk er ikke så lett som jeg trodde. Jeg må jobbe fem ganger så hardt som de australske journaliststudentene, men jeg tror jeg står i alle fag med god margin. Håper jeg. Ja.

For de som ikke har fått det med seg, jeg har flyttet. Jeg bor nå i en skabbete whitetrash-blokk hvor det lukter asiatisk mat, brent fløyel og gummi i gangene. Jeg bor sammen to fantastiske folk da, de er et par, Ricky og Kazozza fra Japan og Taiwan. Inne i leiligheten vår er det i hvert fall god standard. Eieren av blokka bor i leiligheten under meg, og er både vaktmester, vaskehjelp og gneldrekjerring. Jeg fikk beskjed om å ikke gå så tungt på hælen etter klokken 21.00. På utgangsdøra hennes henger det et skilt hvor det står “100 % bitch”, og håret hennes ser ut som gammel sement. Det er altså noen fordeler og en del ulemper ved å bo her! Men pytt, pytt. Dette er jo en opplevelse alt sammen!

Annet nytt:

Ragnhild kommer på besøk i oktober, og blir i nesten en måned. Det gleder jeg meg til!

I helgen feiret vi bursdagen til Daniel og Linn, det var festlig! Jeg sverger på at det var minst 90 personer i bakhagen og inne i huset. Det var en mix av nordmenn og våre australske venner. Var så mange bra mennesker, og folk hadde bakt kaker i hytt og pine, kjempekos. Alt ble spist opp. Huset så bomba ut dagen derpå. Det var forferdelig å rydde opp, det tok mange timer. Jeg måtte google fyllesyke, så vondt i hodet hadde jeg. Kveldens kommentar: “The Norwegians sure knows how to party”.

Daniels rumpe, Eirik og Linn :)

Bursdagsbarnet :)

Dagen derpå. Hagen til Emily, Andjelka og Daniel.

17. mai i Perth

2010-05-20T08:09:00.001-07:00

17. mai er over for denne gang, og jommen ble det en fantastisk fin dag i år også. Det eneste som manglet var dere der hjemme, katta, og min kjære bunad! Vi var en gjeng som møtte opp til champagnefrokost hos Linn, Kathrine og Yvonne, de hadde mekket masse mat! Vi spratt champagneflasken allerede klokken 08.00. Etterpå var vi omtrent 300 nordmenn som marsjerte med flagg og fløyter i Perth sentrum. Vi sang nasjonalsangen til stemmene brast, og etterpå spiste vi pølser og vafler – kan si det var mange glade folk. Dermed bar det ned til “The Lucky Shag Bar” som ligger ved Swan River, sola skinte, og der koste vi oss. Ikke før klokken 23.30 var jeg i seng, det vil si en laaang dag og en sliten Kirsti, men det var vanskelig å legge seg. Knall stemning. Her er et utvalg bilder fra feiringen vår i Perth:

Første champagneglass er herved skjenket.

Nam!

Deilig 17.mai-frokost og brunost og vafler til dessert!

Utenfor hos Linn og co.

“Stjal” blomstene fra en lokal hage jeg, men de hadde da nok roser til å ikke dele med en god nabo ;)

Gjengen i parken.

Kaja med sitt selvlagde flagg i ekte backpacker stil :) Savner deg i The Vegi Patch, Kaja!

Parade i byen. Hipp hurra!

Her ute koste nordmennene seg i mange, mange timer. Åsmund, meg og Julie :)

Flukten fra skolearbeidet

2010-05-11T03:06:00.001-07:00

Jeg er så vanvittig skolelei, det er ikke til å tro hvor mye jeg har å gjøre før semesterslutt. Det blir dobbelt så hardt når jeg må skrive på engelsk også. Bare fire uker igjen til ferie! Gaah!

Bortsett fra å ha et lass med lekser, har det vært litt variasjon i hverdagen. Forrige helg var vi en liten gjeng som utforsket noen områder utenfor Perth by. Vi leide båt og hoppet av mange steder langs en elv som heter Moore River, en times kjøring fra Perth. Vi spiste ostekake i Yanchep, besøkte Two Rocks og en forlatt vannpark.

Har ikke kjørt båt siden jeg var 15 år på Averøya. Judson og jeg byttet på. Moro :)

Two Rocks

Wow!

Kvalitetstid med meg selv på stranda..

Daniel og Clara fant location til en film de lager sammen.

Restene etter vannparken var et ganske morbid syn. “Atlantis Marine Park” åpnet i 1981, og ble med ett kjempepopulært. Folk kom i stimer fra Perth for å besøke denne parken, en lignende vannpark har aldri blitt bygget i WA siden. Syv delfiner ble plukket opp fra havet og trent opp. De døde på mystisk vis i 1990, og parken ble stengt etter det. I dag er det mange som minnes parken på Facebook.

Rester etter den en gang spektakulære vannparken.

King Neptun. Ned-tagget og i dag en slags turistattraksjon. Sært.

Som liten dro Paul ofte til Atlantis. Han dro til Yanchep forrige uke for å minnes Atlantis Marine Park, 20 år etter at den stengte. Her med barna sine.

Vi feiret bursdagen til Kathrine på lørdag, der serverte de mer enn nok Sangria. Søndag beskrives som AU.

Ellers så går dagene i å slite med oppgaver, med noen avbrekk i type Zumba-dansing og jogging.

Modell for en kveld

2010-05-07T03:06:00.001-07:00

Etter alle de kjedelige fotooppgavene jeg har gjort unna på skolen for tiden, var det moro å stå foran kameraet til en forandring:) Bildene er tatt av Linn Nesse, en kjempesøt og flink fotostudent fra Bergen. Bildene skulle være i Indie-stil, litt rocka, og Linn eksprimentere med blitz i mørket. Vi lekte oss i en park i Como i South Perth. Legger ut noen av bildene hun tok - jeg liker stilen :)

Foto: Linn Nesse

I det siste

2010-04-29T04:03:00.001-07:00

har jeg for eksempel blitt en nyanse blondere. Jeg dro til frisøren for å “feire” at jeg klarte å slutte å røyke for to uker siden, (litt redd for å si det høyt i tilfelle jeg sprekker) planen er å slutte for godt. Merker det er bra for økonomien å utelate røyking. Apropos økonomi; lånekassen sine penger er på vei ut av kontoen min i høy hastighet. Ting går fort på universitetet også. I forrige uke hadde jeg fire innleveringer, to viktige prøver, pluss at vi brukte en hel dag på å filme en TV-reportasje. På TV-en i Australia snurrer de også film om Island, askefaste politikere, og flytilstandene. Jeg flyr til Bali i juni, og da kommer mamma, pappa og Sondre for å besøke meg. Det blir fantastisk å se dem igjen. De reiser fra Norge den 26. Og når jeg snakker om Norge – nasjonaldagen nærmer seg, og den skal feires her i Perth! Det norske flagget står på rommet mitt klar for bruk, og det virker som vi blir en stor norsk tropp som skal marsjere i gatene i Perth :)

Anzac day

Australia feiret sin “nasjonaldag” den 25. april. Anzac day – dagen der folket hyller medlemmene av Australian and New Zealand Army Corps, som kjempet for landet sitt under første verdenskrig.

Anzac-cookies er kjempegode, en type kjeks som konene sendte til soldatene, med ingredienser som ikke mugner så lett. Jeg feiret dagen med å spise ganske mange Anzac-kjeks, og fikk med meg litt av det som skjedde.

Framkalte noen bilder jeg tok med det nye fisheye-kameraet mitt, men uerfaren som jeg er med de “gammeldagse” film-kameraene tok jeg filmen ut av apparatet i sola – derfor de blå stripene på bildene. De fleste bildene er ødelagte! Skal ikke gjøre det igjen skjønner jeg.

Bedre lykke til neste gang!

Nå skal jeg bake boller :)

3772 kilometer med gode minner

2010-04-18T11:01:00.001-07:00

Jeg vet jeg er den tregeste bloggeren i manns minne. Men jeg har en tynn unnskyldning. I påskeferien var jeg på veiene i Vest-Australia og utforsket nord og sør. Det har vært den beste opplevelsen på lenge, og du skal få lese alt om det – for jeg har mye på hjertet.

Rutene gikk slik:

Sør: Perth – Margaret River – Pemberton – Denmark – Albany – Perth

Nord: Perth – Kalbarri – Monkey Mia – Coral Bay – Perth

Jeg starter med nord – det ligger ferskest i minnet, men skriver også om mine fem dager i sør lenger ned.

Up north

Cathrine, Daniel, Lennart og jeg er den herlige gjengen som setter fart fra Perth en mandagsmorgen i påskeferien for å utforske den nordlige delen av Vest-Australia. Det som venter oss er ikke til å tro, alt det havet kan by på, og mer! Veiene er upåklagelige – langt bredere enn i sør, og vi føler oss trygge i den store Toyotaen vår. Veiene er rette som streker i mange mil uten en eneste sving, men vi må passe oss for sauer, geiter, kuer. De kan helt plutselig oppholde seg på veien når man kjører i 120, og kenguruene hopper ut på veien så fort solen går ned.

Første stopp er Kalbarri. Stedet er kjent for blant annet Natural window i sin vakre nasjonalpark og for god fiske. Vi slår opp teltene på en grønn liten flekk i en caravan park – Cathrine og jeg blir etter hvert superdyktige på å slå opp telt. Vi setter i gang å grille alle grønnsakene vi finner i den lokale matbutikken, samt rødt kjøtt og tyske pølser. Det er et festmåltid uten like, skrubbsultne etter en lang kjøretur, og tilbringer kveldstimene med et australsk ektepar som er alt for i glad i å prate. Men morsomt er det :)

Kortspill og Cathrine, grillmesterinnen.

Neste morgen besøker vi nasjonalparken i Kalbarri, og får blant annet se “Natural bridge” som har løsnet fra resten av steinformasjonen.

Lennart og jeg nyter utsikten…

Hawks Head fikk navnet etter den hauklignende steinformasjonen.

Daniel i samme fargetone som steinene…

Mushroom Rock.

Blide folk på tur!

Etter å ha fylt tanken ytterligere med bensin, og lastet den med drikkevann, kjører vi i retning Monkey Mia og Shark Bay. Det er ikke aper i Monkey Mia, men plassen er kjent for sine mange delfiner og haier!

En av de søte delfinene vi møter i Monkey Mia.

Vi slår opp teltene i caravan parken mens det regner som en foss fra himmelen. Heldigvis går det fort over, og et dyr kalt “emu" skremmer vettet av meg i det den blir synlig i øyekroken min fra høyre. Dette store, rare vesenet popper fram fra en bil på parkeringsplassen - ikke akkurat der jeg forventer å nesten kollidere med en diger fugl uten vinger. Etter å ha kommet meg over sjokket stikker vi direkte til Monkey Mia resort for å fylle opp kroppene med mat og drikke. Vi møter mange backpackere, og blir etter hvert et festlig lag.

Neste morgen våkner vi opp til skyfri himmel, og drar ned til stranden for å se på delfinene som hver morgen kommer inn til stranda for å få mat. Vi er ikke de eneste som vil se delfinene, men en delfin velger å gi meg og Cathrine litt ekstra oppmerksomhet ved å svømme centimeter fra beina våre. Ikke nok med det, når det nærmer seg kveld, legger en fiskebåt til kai. Seks delfiner får nyss om det, og vi spurter bort til båten og ned i vannet. Delfinene er så søte, de lager bølger for å få fiskernes oppmerksomhet. “Vi vil ha mat”.

Jeg fikk ta på delfinen. Jippi!

Cathrine og jeg får høre senere at en Tiger shark også sniffet fisken, og oppholdt seg farlig nærme stranda. Godt jeg fikk vite det senere.

Vi drar til Little Lagoon for å snorkle.

Daniel og Lennart drar på kajakktur. Kirsti og Cathrine koser seg på stranden med skilpaddene.

På kvelden er det grilling igjen, og vi møter en gjeng med backpackere fra England som har reist land og strand i ti måneder. Veldig spennende å høre om deres opplevelser.

Neste dag forlater vi Monkey Mia for å dra videre. Vi stopper på Shell Beach – den fineste stranden jeg har sett. Hele stranda er fylt med små skjell, og vannet er klart og langgrunt. Jeg plukker med meg skjell til å lage smykker av.

Cathrine og Shell Beach.

På Overlander Roadhouse slipper vi av Daniel og Lennart. De må tilbake til Perth, og kommer seg hjem ved å haike. Daniel lager et skilt, og de kommer seg til Kalbarri etter mange timers venting i veikanten. De var kreative og endret skiltet fra “Norwegians to Perth” til “Norwegians to Kalbarri” og til slutt “Anywhere but here”. En middelaldrende mann i en pickup plukket dem opp, heldigvis. De overnattet på en backpacker og tok bussen hjem dagen etter. Lennart rekker flyet sitt til Sydney!

Vi henger opp lapper i Monkey Mia.

Haikerne.

Vi, jentene drar videre til Coral Bay. Veien dit er helt sinnsykt kjedelig, kun tørt gress og asfalt hele veien.

Coral Bay åpner seg som et lite stykke paradis etter fire timer kjøring. Og her ligger faktisk Paradise Beach. For å gjøre det morsomt, bestemmer vi oss for å sette rekord i å slå opp teltet. Det skal ikke bli noe problem det, etter å ha gjort det en del ganger. På litt over tre minutter er teltet slått opp, med plugger i bakken og ytterteltet på plass. Vi er flinke! Restauranten blir neste stopp, vi er for utslitte til å grille. Vi møter masse spreke folk i baren, blant annet sveitsere, italienere, aussier og briter. Morsom kveld!

Tidlig neste morgen står vi opp for å snorkle, og tar “glass bottom boat” til Ningaloo Reef. Her er det fisker i alle farger, skilpadder, Black-tip Reef Shark (ufarlige), stingrays og snapper. Korallene er vakre og ligger tett i tett. Du og du, dette var flott! Ningaloo Reef er mye mindre og mer uberørt enn kjente Great Barrier Reef som ligger på østkysten.

Jentene klare for snorkling.

Cathrine og skilpadden.

Også meg og herr skilpadde da. Vi er ganske synkroniserte, vi to.

Fine fisker!

Reef shark. Da jeg fikk øye på denne holdt jeg ikke på å drukne. Neida.

Ved Paradise Beach - stranden blir ikke kalt det uten grunn.

Den siste kvelden nyter vi blåskjell, scampi og blekksprut på en lokal restaurant, og tilbringer resten av kvelden med vin og mennesker. Vi legger oss ganske tidlig, vekkerklokken ringer klokken fem dagen etter. Cathrine stakkars får æren av å vekke meg, og det er jo ikke akkurat lett.

Så er det strake veien tilbake til Perth, vi bruker 13 timer totalt med få pauser. Det er jentene sine det! Skulle gjerne blitt mye lenger i Coral Bay. Det var helt fantastisk der. Sukk, savner det allerede.

Bred last ja.. Hyling i framsetet.

Down south

Turen starter med en sårbar liten Hunday Getz som ruller ut fra Perth på feil side av veien. Venstrekjøringen går overraskende bra fra start, og Daniel og jeg setter fart mot Margaret River. Teltet er pakket, dermed blir bilen full. Det er mildere i sør, så vi har med varme klær.

Det første vi ser i Margaret River er vingårdene som ligger på rekke og rad - det sies at dette er noen av verdens beste vinprodusenter. Den første vingården ble plantet her for 40 år siden. Vi kjører til Mammoth Cave, en dyster og særegen grotte – og det er litt av et syn. Perfekt for en huleboer å bo i! Inni her er det kaldt og fuktig, dryppsteinshulen er 500 meter lang og 30 meter dyp. Her ser vi fossiler og rare formasjoner i stein.

Mammoth Cave.

På veien tilbake til Margaret sentrum kjører vi nesten på en kengeru. Mitt første møte med en levende, ordentlig kengeru. Heldigvis er den lur nok til å komme seg unna de andre bilene også.

Ostesmaking på Margaret River cheese company.

En flokk med kengeruer på et jorde utenfor Margaret River.

På vingården “Leeuwin Estate” får vi smake masse vin. Det er mye smakfullt - ikke en dråpe går til spille. Dermed er vi litt pussa når vi ser oss rundt på vingården, mellom de blå druene som smaker så søtt.

På vingården.

Vi slår opp teltet i en caravan park, jeg har ikke slått opp et telt på fem år – så jeg står for det meste å observerer. Dermed er vindrikking på et pledd på stranden før natten tar over for fullt. Kun Daniel, meg og havet. Kjempekos!

Daniel slår opp telt. Elephant rocks.

Klokken 18.15 neste dag er solen på vei ned, og vi er straks fremme i Pemberton for å overnatte. Hendene mine er svette rundt rattet, jeg myser – solnedgangen blender. Vi feilberegnet - kjøringen tok lenger tid en vi trodde, og nå er ikke mørket til å unngå. Vi ble advart på det sterkeste mot å kjøre i mørket. - To many I know have died because of driving at dusk and dawn, advarte lærern min før avreise. Når vi er fremme i Pemberton får vi høre et vi er klin gærne som har kjørt i mørket. Australias wildlife våkner til liv ved solnedgang. Det er en grunn til at kengeruer ligger som slakt langs veikanten. Det er også kors langs veien til minne om mennesker som har mistet livet på veiene. Litt ekkelt, og vi prøver å unngå mørkekjøring fra nå av.

Tidlig dagen etter er vi på vei til havnebyen Albany, men ikke uten stopp på veien. Vi drar til “Valley of Giants” hvor vi ser gigantiske trær. De er opp til 100 meter i høyden og vi tar en “Tree top walk” langs toppene av trærne, der de har bygget bruer som vi kan gå på. Fantastisk syn. Tony Duckett som jobber på stedet sier at vi er kjempeheldige som får kjenne lukten av skogen nå som regnet setter i.

Her er jeg førti meter over bakken.

Svære trær, det i midten har et ansikt.

I Denmark stopper vi for å se på “Elephant Rocks”. Det er ikke få av dem, også et fasinerende syn.

Vi får også med oss naturopplevelsene “The natural bridge” og “The Gap” utenfor Albany. I Albany blåser det opp til storm så fort vi får slått opp teltet. Hele natten lyner og tordner det, og jeg kaster inn håndkledet ved å legge meg i bilen. Daniel følger straks etter. Men teltet er like tørt morgenen etter. Helt utrolig ettersom jeg trodde at Albany skulle blåse bort den natten. Albany minner meg på mange måter om kysten i Norge. Det er mildt, lukter fisk, og husene ligner på norske hus.

The natural bridge, The Gap og meg…

Dette er mannen jeg møter på en gudsforlatt bensinstasjon i Pemberton, 323 kilometer sør for Perth. Clint Noakes, trailersjåfør og eier av firmaet Glenbrae Trucking har olje på hendene og putter pølsa i munnen.

- There's gonna be shit happening on the road, you have to expect that, sier Noakes med mat i munnen.

Han er en høy, muskuløs mann. Barsk, men ikke barskere enn trucken. Lastebilene i Norge blir som Ahlgrens biler i forhold.

- Western Australia's landeveier er utfordrende på mange måter, forteller han.

Noakes kan kjøre i fire dager i strekk med få pauser, og kjører 7000 kilometer på en uke.

- The roads are pretty rough. I hit about 15 kangaroos on a two-day trip, sier han.

Han kjører et vogntog på størrelse med de amerikanske monsterne, men trucken har en beskyttelseskonstruksjon foran som gjør den kangaroo-proof. Noakes enser ikke engang kengeruene han treffer og som blir dratt bakover i de fire-fem vognene. Det er først når han parkerer vogntoget at han må gjøre møkkaarbeidet.

Stakkars kengeru…

Rester etter skogbrann…

Alt i alt; mildt i sør, varmt i nord, regnskog-aktig, ørken, fantastisk vin, naturopplevelser jeg sent vil glemme, flott kyst, alt for mange døde kengeruer på en gang, farlig smale veier, gode campingpriser, helt greit å finne fram. Jeg likte denne biten av Vest-Australia meget godt, og skulle gjerne hatt mer tid. Tips: Bruk gode to uker i nord og sør.

Sykesøndag

2010-03-27T21:32:00.001-07:00

Det er morgen, søndag, det er sol, og jeg er syk. Det er rart å være forkjøla i 30 grader kan jeg fortelle, og jeg tror det kommer av vifta på rommet, som var plassert alt for nærme ansiktet mitt. Halsen er hoven, og nesa er dett – ja, det er synd på meg. Det passer ganske dårlig at jeg er syk nå, mye skal ordnes før roadtripen. Teltet ligger klart da, må bare bestille bil, og få tak i et stormkjøkken.

Jeg har masse skolearbeid å gjøre om dagen, og tre store oppgaver skal leveres uka etter påske. Blant annet en TV-reportasje som jeg skal redigere i Final Cut Pro, mye jeg skal lære altså. Derfor har jeg jobbet veldig hardt med skole den siste uka. Men i dag klarer jeg det bare ikke. Det går i å drikke te, og se på serien “Chuck” i senga, og deilig er det! :)

Dett var dett, har ikke så mye å gi av meg selv i dag, men legger ved noen ferske bilder. Jeg vet ikke om det er så mange som leser bloggen min, kommentarer er det ikke mange av, men til dere som leser; god søndag :)

The great storm

2010-03-22T08:51:00.001-07:00

I dag, rundt klokken 17.00 i Perth, blåste det opp til storm. Jeg hadde ikke sjekket værmeldingen, eller hørt på folkemunne at stormen skulle treffe, da det etter kraftig lyn og torden begynte å ta helt av. Det haglet i Australia, noen biler fikk rutene knust, trær falt overende, folk glemte hvordan man kjører bil, det var mildt sagt kaos. Stormen varte ikke lenge, kanskje i snaue to timer. Veien utenfor leilighetskomplekset der jeg bor var oversvømt, og i en periode stoppet bilene opp uten å kunne kjøre videre. Ifølge avisen The West Australian er over 150.000 eiendommer uten strøm, meteorologene sier at dette er den verste stormen som har truffet Perth på mange år, og på youtube ligger det flere “dramatiske” snutter.

Belinda og jeg løp rundt som hysteriske kvinnfolk for å lukke alle vinduer og redde det som var på balkongen. Det er ikke akkurat vanlig at det daler noe annet enn dyr fra himmelen her.

Fra balkongen og bilder utenfor leiligheten i Royal Street, East Perth. Stormen hadde roet seg ned på de siste bildene.

Det er meldt dårlig vær i morgen og på onsdag, men jeg skal ikke klage. Har fått sett både hagl og regn for første gang på veldig lenge! Har en god unnskyldning for å sitte inne og gjøre skolearbeid i et par dager. Takk moder natur!

Diverse oppdateringer på Facebook under og etter stormen:

“Oppdatering; 2 av vinduene våre er sprengt i uværet.. It just keeps getting better and better!”

“I saw someone going bodyboarding in a puddle in Hyde Park, there are four cracks in my windscreen and my car might be written off from the dents. ALL FROM THE HAIL.”

“The power is finally back on after the crazy thunderstorm earlier today :)”

“Perth just survived the end of the world.”

“Mamma mia, plutselig kom lyn og torden til Perth! Det hagler tennisballer og fosser regn fra himmelen...”

Ut på kjøretur

2010-03-21T21:07:00.001-07:00

I påsken blir det roadtrip! Jeg drar med Cathrine, en koselig jente fra Oslo som også studerer på Curtin.

Vi planlegger å dra helt til Broome. På veien dit tenker vi oss innom Monkey Mia, som er kjent for Shark Bay og delfiner, vi skal innom Coral Bay, og videre til snorkleparadiset Ningaloo Reef hvor man kan svømme med haier og hvaler. Ellers kan roadtripen by på mye ørken, kengeruer, kameler og forhåpentligvis litt folk! Håper vi rekker alt på en uke, for det blir en lang kjøretur helt til Broome. Det skal visstnok være helt fantastisk der.

Det blir en litt annerledes påske kan man si, uten kvikklunsj, kakao og appelsin, men med kengeruer, ørken og saltvann. Det blir spennende å se hvordan det går med venstrekjøringen. Jeg gleder meg masse, kom gjerne med tips og ideer til roadtripen :)

Cathrine, meg og Matt på universitetspuben Tav.

Det er det indre som teller

2010-03-21T20:57:00.001-07:00

Dette vidunderet av en blodførti har den siste tiden fraktet oss til stranden og vel så det. Den er ikke bare en volvo fra 1987, men så mye mer. Vemund og Lars er de stolte eierne av kraftmaskinen som har nådd nye høyder på speedometeret blant kengeruer og peniser. Jeg lar Vemund Sveen Finstad dominere dette blogginnlegget:

“November. Jeg ville på roadtrip i Western Australia, så jeg satte inn en annonse. To dager senere ringte en voksen mann og sa han hadde en bil til salgs. Dagen etterpå kom de kjørende til oss og viste oss den gamle vogna som fortsatt gikk som ei kule til tross for at den var over 20 år gammel. Født i det flotte året 1987, falt jeg umiddelbart for bilen som til tross for sine åpenbare mangler, hadde en helt spesiell sjarm over seg.

Desverre er ikke biler like varige som minner, men vi kjøpte den allikevel for 1000 dollar i god tro om at den kom til å holde så lenge vi trengte den. Kred til svenskene for å lage bra biler.

Et minnekort ble lagt igjen i bilen av den forrige eieren. Lars trodde først det var hans, og puttet det inn i pcen. Der var en haug med bilder av folk som surfet på bodyboards og reiste rundt omkring. Det var også et par bilder av slappe mannlige kjønnsorganer som vi syntes var litt spesielle. Vi skjønte fort at tissen tilhørte han vi hadde kjøpt bilen av, og syntes det ble for kleint å spørre om han ville ha det tilbake. Så lars beholdt det såvidt jeg vet.

Senere tok vi fatt på turen og kjørte sørover mot Albany. Bilen hadde et steike bra anlegg som vi digga på full guffe mens vi tøffet nedover. Eksospotta på volvoen, som forøvrig heter Rodney, falt nesten av så snart vi traff en hump i 110km/t, men jeg fiksa det etter hvert med litt sølvtape og skills. Vi kjørte rundt over alt sørpå og hadde det helt konge. Slappet av på strender, campa i skogen, cruisa rundt i byer. Etter hvert fant vi ut at ett av forhjulene var litt gammelt så det gikk tom for luft i ett sett. Da måtte jeg ut med jekken og skifte det. Easy.

Eviglange strekninger av ingenting fulgte, men bilen holdt selv om vi kanskje pusha litt hardt på fartsgrensene og det var 40+ grader utenfor. Det at airconditionen i bilen ikke funka gjorde ikke så alt for mye. Riktignok svetta vi sikkert av oss et par kilo på turen, men vi fikk bare holde vinduene åpne og fikk dermed også med oss lukten av Australia. Eksos på veien. Stank fra gårder vi kjørte forbi. Lukten av havet, og en million fluer. Rodney har kjørt over 440.000 km i sitt liv, så at han skulle begynne å svikte var kanskje uungåelig.

Langt oppe i outbacken, milevis fra folk, begynte han å fuske. Til slutt stoppa den bare hver gang jeg satt giret i nøytral. Da snudde vi til Perth. Bilen var billig og vi har fått sett utrolig mye kult takket være den. Den går fortsatt, riktignok med litt issues, men vi er glad i den og den tar oss dit vi skal. Den ser kanskje ikke så bra ut, men ofte er det det indre som teller.”

Lenge leve volvoen. La oss håpe den har styrke til å bringe mennesker på flere roadtriper.

Dyriske Rottnest Island

2010-03-14T19:50:00.001-07:00

Rottnest Island er fantastisk! Øya er kun 11 kilometer lang, og vi kunne derfor skate for å komme oss framover. Det tar en time å komme seg til øya med båt fra Perth. Tyske oppdagere dro til øya på slutten av 1600-tallet, og ble kanskje en smule overrasket da de så størrelsen på rottene der! I 1696 fikk øya derfor navnet “Rattenest”, som betyr rotterede på tysk. Rottene blir kalt quakkas, og er de søteste rottene jeg har sett.

Quokkasene skygger banen om dagen, men om kvelden er de uti gatene, rundt husene, ja over alt. Rottnest Island er et av få steder i verden hvor man finner qoukkas. Vi var der kun på dagen, men var heldige og fikk møtt noen quakkas allikevel.

Det er utrolig vakkert på Rottnest. Det ligger små strender tett-i-tett på øya. Armstrong Bay og Little Salmon Bay var de absolutt fineste strendene. Vi snorklet blant fisker i mange farger. Jeg ble bitt i tåa av en svær, hvit fisk! Daniel møtte på en halvgiftig manet, ble brent og fikk røde merker på ryggen, men det gikk bra. De manetene var nesten usynlige, og bitte-bittesmå. Jeg svømte igjennom store stimer uten å legge merke til dem med en gang. Litt ekkelt! Det var en flott tur, Rottnest Island er en opplevelse jeg sent glemmer!

Universitetet på toppen av verden

2010-03-07T03:07:00.001-08:00

Start manager på Curtin, Dr. Jim Elliot om at Australia er kjent som ”down-under”:

”We get really sick of that, man. Let’s flip the map the other way around. There… Your now on the top of the world!”

Og da var orientation week i gang. Jeg hadde sekken full av viktige papirer, en flaske vann med meg, og en sommerfugl i magen. Det var Dr. Elliot som framsto som en morsom type da han tok fram gitaren, og sang ”Waltzing Matilda” – som jeg har hatt på hjernen siden. Det er visstnok den uoffisielle nasjonalsangen i Australia.

Gudene vet hva sangen handler om.

Jeg valgte i hvert fall disse fagene i første semester: Feature writing, photo journalism, TV news og writing creative non-fiction. Det blir spennende å se hvordan det går. Har hatt de første forelesningene i hvert fag, og det virker lovende. Men hoi, det blir mye å gjøre! Jeg er den eneste internasjonale studenten i to av fagene, føler meg eksotisk! Eller så er jeg kanskje bare den rare utlendingen…

Almost perthfect

2010-03-01T03:41:00.001-08:00

… og det kommer flere klissete overskrifter senere også. :) Det har vært rom for fest og moro i det siste. Åsmund kom til byen for kort tid siden, etter å ha reist på østkysten, og i den anledning passet det så innmari bra med en kasse øl og mennesker i hagen i Leederville. Linn og Kathrine, fotografer fra NKF Bergen tilbrakte kvelden med oss. Et par dager etterpå inviterte de til fest på hostellet sitt, og vi drakk øl og spilte ”ring of fire” (farlig) med en haug med backpackere før vi dro ut på en fuktig bytur. Har hatt noen herlige kvelder ute i Perth så langt, noen med skikkelig skallebank i solsteiken dagen derpå.

Sist var det moldenserne, Jonas og Eirik, bergenserne og Cathrine fra Oslo som ble med ut på “Hippie-club”, der danset vi stumpene av oss. Ja, nordmenn vet å flokke seg sammen. Har også fått med meg litt av Perth festival og livet på universitetspuben. Ulempen med utelivet i Perth er følgende: Gutter som har på seg shorts, dongeri (enkelte steder), eller sko med skolisser, kommer ikke inn på et høyt antall utesteder. Jenter kommer ikke inn i hverdagsklær. Det suger mest for guttene, men jeg synes i hvert fall det er et tåpelig opplegg.

På skolepuben “Tav” på Curtin.

Linn og Kathrine!

Åsmunds første dag i Perth, glad og fornøyd. Denne mannen kunne spille på Didgeridooen sin. Siste bildet i rekken viser at det går an å trene på apparat i det fri! Langs Swan River står treningsapparatene på rekke og rad, og syklister og forbigående kan ta seg en treningsøkt.

På hostellet “Witch hut”. Vi spiller ring of fire, også kjent som tangera.

Togbilde, og Courtney og Emily (Em bor med Daniel. Hun er rå :).

Alex og kroatia-jente.

Åsmund vet å nyte livet. Koreansk mat og Scarborough beach.

Og litt tennistrening har vi begynt med. Det som var så innmari vittig var da jeg skulle hente tennisballen som jeg skøyt over det fem meter høye gjerdet. Jeg bøyde meg ned i gresset, strakte hånden etter ballen, og da stirret en slange på meg. Den skremte vannet ut av meg, jeg så livet i revy. Men det viste seg å være en leke-slange! Puh! Hvem i helvete legger en lekeslange i gresset i slangeland? Ikke morsomt. Men jeg er ikke noe bedre selv, og tenkte; den der kan jeg få bruk for de neste fem minuttene, og listet meg fram med slangen bak ryggen, mens gutta spilte ball. Bare Vemund skjønte at jeg var up to no good… Deretter la jeg slangen i sekken til Åsmund. Jeg sier ikke stort mer. Gutten skulle hente vannflaska si… Oi, det er bra Åsmund ikke har et svakt hjerte! Unnskyld, Åsmund! Men det var bare så innmari verdt det :)

Samboerne – black, white and yellow

2010-02-27T06:06:00.001-08:00

Her er mine roomies. Det er god stemning i leiligheten, selv om vi sjelden er hjemme samtidig. Men litt kulturkræsj rekker det å bli! Amerikanere foretrekker for eksempel å gå inne med sko. Vi har forskjellig syn på hva som er varmt og kaldt, hva som er sterkt og mildt av mat, knekkebrød vs. loff, seng vs. parkett, og ostehøvel kontra kniv for å nevne noe. Jeg kan ikke regne med å få selskap fra Bertrand på stranda, han sier at han ikke har noe der å gjøre, ettersom han er så innmari svart (hans egne ord). Han liker ikke å bli våt, heller. Men han dreper edderkopper for meg, og da er det greit. Vi har kjent hverandre i tre uker nå, og mange flere uker under samme tak skal det bli.

Men over til roomisene som personer. Bertrand Crabbe er kanskje et rart navn på en amerikaner fra Philadelphia, han er opprinnelig født i Ghana, og foreldrene hans digget det franske navnet ”Bertrand”, så da ble det slik. Her i huset kaller vi ham bare ”B”. Han er utadvendt, en mann med mange meninger, og har et stort ønske om å flytte til Norge etter at jeg har snakket så varmt om hjemlandet. Han sitter for det meste og ser på amerikansk basketball på Tv med kjæresten, studerer, eller tar en drink med gode venner på balkongen vår. B er ekstremt interessert i biler, rap og damer - dama hans heter Celeste, og er ofte innom. B sier selv at han er en mester på kjøkkenet, men jeg har bare sett makaroni og ost i mikrobølgeovnen fra den kanten. Kjæresten Celeste derimot, lager himmelsk mat. B sitter inne med mange business-ideer, og er veldig engasjert i det som skjer rundt ham. B kaller Daniel for “mister Filterman” etter at Daniel kom til oss med et filter som skiller klor og andre bakterier fra springvannet. Fantastisk å slippe å kjøpe flaskevann! Alle i leiligheten jubler for det.

Belinda fra Indonesia er sjelden hjemme. Hun er medisinstudent, har to jobber, og i tillegg er hun mye med kjæresten Sonty. Denne jenta jobber hardt for å få råd til utdanningen sin, stor kontrast til meg som foreløpig lever greit på studielånet. Belinda har ikke seng på rommet sitt, men sover på gulvet, noe hun tydeligvis ikke har noe imot. Jeg har aldri sett så mye krydder samlet på ett sted, som i skapet til Belinda. Gleder meg til hun skal lage mat til meg! Jeg skal forresten lage middag til disse to om ikke lenge, og trenger forslag til en typisk norsk rett jeg kan servere? Anyone?

Crazy kunst

2010-02-25T07:32:00.001-08:00

Vi gikk tilfeldigvis forbi Kings park en mandagskveld, og fikk øye på en naken mann med englevinger bli heist himla langt opp i lufta med kran. “Hva i all verden?”. Det viste seg å være en spansk kunstnergruppe som kaller seg “Le fura deis baus”. De hadde generalprøve, og deltok under Perth Art festival. Vi var vitne til et drøyt show. Det var sært, galt, og litt kult på en gang, har aldri sett noe liknende. Jeg fikk filmet deler av generalprøven, noe Daniel fikk klippet sammen. Mot slutten av klippet blir veldig mange mennesker heist langt opp i lufta samtidig.

The Strand

2010-02-15T08:45:00.001-08:00

Å hoi, for noen bølger det er her nede. Man må virkelig kjempe for å holde kjeften fri for vann. “Brrr, gisp, gulp, æh, svelg, hikst, iiih, åh, ja, æh, wee, hihi, og ihh”. Det er ikke bare bare å ta seg en svømmetur på Scarborough beach. Livredderne ved stranda setter opp to flagg ved strandkanten, og meningen er at folk skal bade mellom disse to. Strømmene er så kraftige at man blir dratt vekk fra området mellom flaggene ganske kjapt. I hvert fall jeg, med mine stilker. Skal man ta seg en svømmetur får man dra i svømmehallen. På stranda kan man plaske litt og kjempe mot naturkreftene. Skal prøve å surfe snart også. Strendene er nydelige - tar pusten fra meg, jeg er i paradis jeg.

(Fortsetter under bildet…)

I det siste har det blitt observert hai litt utenfor strendene i Perth. Redd? Tja. Merkelig oppførsel på haien hvis den kommer inn på grunt vann der jeg holder til, og hvis jeg møter en svimer jeg bare av, så. Så lenge noen svømmer litt lenger ut enn meg, er jeg trygg, da er det ikke jeg som blir spist opp i verste fall. Neida. Jo da. Men ting kan desverre gå fryktelig galt, som med denne Perth-mannen som trolig ble drept av hai i 2008. Ingen haiangrep har forekommet i Perth etter denne datoen. Knock on wood.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/7801202.stm

Og nylig ble en kvinne bitt, men overlevde heldigvis:

http://www.perthnow.com.au/news/woman-60-survives-shark-attack-in-whitsundays/story-e6frg12c-1225829990921

G’day

2010-02-11T08:34:00.001-08:00

De to siste dagene har vi vanket i havnebyen Fremantle, 20 minutter fra Perth sentrum. Fremantle er kjent som et laydback sted med mange hippier og surfere. Jeg invisterte i et longboard før vi dro dit, det er nesten som et skateboard, bare større, lengre og lettere å kontrollere. Det er så latterlig morsomt – anbefaler alle å prøve det en gang. De som har stått på snowboard tidligere fikser det på første forsøk, uten tvil. Jeg er ikke akkurat verdensmester, men kommer meg i hvert fall fram. Har brukt hele dagen i dag på å øve i gatene, og langs stranden. Deilig å ta seg en dukkert i havet etter å ha slitt ut asfalten.

Hadde egentlig planer om å kjøpe en sykkel, men det er ikke lov å dra med seg sykkelen på toget eller i bussene, og det blir upraktisk. Loangbordet derimot ble kjøpt i en butikk som heter ”Outer limitz” i Perth sentrum. Der møtte vi en interessant fyr i sekstiårene fra England, Old John kalte han seg. Han sto på skateboard selv, og fortalte at på sekstitallet bygde han og kameratene skateboards for å få en dose adrenalin. Det er litt vittig å tenke på, i og med at det ifølge filmen ”Lords of dogtown ”, var amerikanerne som var oppfinnerne av skateboardet på 70-tallet. Old John styrer i hvert fall butikken sammen med blant annet Mitchell på 19 år. Mitchell skal også begynne å studere på Curtin, så da har jeg en å ta følge med til skolen!

Kan ikke nekte for at South beach i Fremantle er en nydelig strand. Der har jeg sett solen gå ned i havet to dager på rad. Vannet er avkjølende, men jeg bader med en viss noia. Jeg driver nemlig å innbiller meg at jeg blir stukket/brent av forskjellige maneter, og at jeg under minuttet kommer til å dø. Må legge det av meg, altså. Men stranden er fantastisk. Jeg kommer til å vanke mye der. Hvorfor har jeg ventet så lenge med å dra til Australia?

I Fremantle kjøpte jeg meg et par sko også. Interessant å lese om sikkert, men må nevnes. De var ganske kule, også er det lenge siden jeg har holdt et par sandaler i hendene. I Freo var det også en haug med skoleunger som på død og liv skulle prøve longboardet mitt. Måtte lage en slags kø-ordning slik at alle fikk prøve i seksti sekunder hver. Skjønner dem godt jeg. Jeg satte meg bare ned med en kaffe og så på ungene. Longboardet kostet kun 800 kroner. I Norge ligger det på 2500 kroner, men er jo til tross litt vanligere å bruke det her.

Og en lettelses sukk, Daniel fant seg et sted å bo i Leederville. Det er et sted i Perth som er hipt, bohemsk og full av liv. De kule studentene vanker der, og vintagebutikkene ligger på rekke og rad. Han flytter inn i et hus med stor hage sammen med to jenter fra Perth. De er begge 22 år, studerer film, og virker, gærne, hyggelige og kreative. Midt i blinken for Daniel med andre ord. Jeg kommer til å ta den 8 minutter lange t- bane-turen dit ofte. Leederville er litt som Svartlamon i Trondheim, bare større! I morgen drar vi tidlig til Scarborough beach, en uutforsket strand fra min side. Det er så langt ifra feil det.

Amerikaneren, indoneseren og nordmannen

2010-02-08T00:59:00.001-08:00

Vi har dratt på cirka tre visninger hver dag, men ikke om vi lykkes på første forsøk, nei! Her er det for eksempel kinesere som møter oss i døra, ser rart på oss, og sier; ”Oh no, I’m so sorry. We want asian-people living here”. Noe i den duren. Jeg la etter hvert ut en egen annonse på gumtree.com, og da strømmet det på med forespørsler. De mest seriøse huseierne headhunter folk tydeligvis.

Så nå har jeg funnet en super leilighet i East Perth, Royal Street, sammen Bertrand fra Philadelphia, USA, og Belinda fra Indonesia. En herlig blanding, og jeg flytter inn i morgen (tirsdag). De virker oppegående begge to, og vi er på lik linje når det gjelder humor. Gleder meg til å bli bedre kjent med dem. Belinda studerer medisin, og Bertrand jobber med salg. Begge er 24 år. Legger ut bilde av dem begge etter hvert. Beliggenheten er også suveren. Fem minutter å gå til sentrum, 25 minutter med buss til skolen, og 30 minutter med buss til stranden. Denne byen er langstrakt og svær, så det går ikke an å få alt inntil husveggen. Strøket er veldig fint, og det bor tydeligvis mange rikinger der. Men jeg fikk en ekstremt god avtale, 3000 kroner i månedsleie, møblert, kafeer langs hele gaten og offentlig transport utenfor vinduet. Daniel har ikke funnet seg noe foreløpig, og skal overnatte hos meg i noen dager før han finner noe. Vi skal på et par visninger i kveld, så krysser fingrene for at det ordner seg snart!

Når vi har fått begge i hus, kan vi endelig tilbringe late dager på stranda og utforske mer før skolen begynner!

Jeg skal legge ut flere bilder, og raskere oppdateringer så fort jeg har flyttet inn. På motellet koster internett 20 aus dollar dagen. Det er dyrt!

Spinnville visninger

2010-02-08T00:54:00.001-08:00

Jeg har ikke lagt ut noe på bloggen før i dag, mandag, fordi tiden har gått i å løpe rundt i byen for å finne et tak over hodet. Å bo på motell i flere dager blir fort dyrt! Det hele startet på fredag morgen. Da våknet Daniel og jeg opp i den tro at vi skulle møte mange andre studenter, noen vi eventuelt kunne dele rom med. Representanter fra Curtin University tilbød nemlig å hjelpe oss med å finne en leilighet. Utrolig kjekt, tenkte vi! Da ordner vi hver vår leilighet in no time!

Men dagen viste seg å bli annerledes enn vi trodde.

Curtin plukket ut fem mulige leiligheter til hver av oss. Vi hadde formidlet våre ønsker – vi ville bo med andre studenter, og så nære byen og stranda som mulig. Vi kjørte først til South Perth, grei nok beliggenhet det. Vi banket på døren, og da åpnet 55-årige Sue døra. Hun viste oss inn i leiligheten som var dekorert med nakne porselensfigurer, og røkelseslukten brant i nesehårene. Her hadde hun et rom ledig for en jente. Sue røkte femti sigaretter om dagen, og jobbet på en bar om nettene. Hun viste oss rommet, der møtte vi en seng fylt med tivolibamser, og champagnefargete vegger. Sue sa hun ønsket seg et mor-datter-forhold til jenta som flyttet inn og så meg lenge inn i øynene. Hun skulle selvfølgelig lage frokost hver dag og vaske trusene mine.

Neste leilighet ut var også i South Perth. Her bodde det en hyggelig mann i førtiårene som het Chris. Han ønsket seg to samboere, begge jenter og helst asiatiske (!). Men vi kunne ta en titt allikevel. Han tilbød seg å lage frokost og middag, og eventuelt underholde på kveldene. Jeg tenkte at jeg i så fall måtte skaffe hengelås til døra.

De andre leilighetene bare preg av det samme. Det gikk i houseshare i stor grad, med eier boende sammen med studentene. Vi forklarte til Curtin at det ikke var dette vi var ute etter, men jeg forstår at de måtte finne noe på kort varsel til oss, og da ble det slik. Derfor har vi de siste dagene dratt på jakt på egenhånd. Vi har fulgt med i avisene og på nettet etter ledige leiligheter i nærheten av sentrum, og dratt på visninger. Det er utrolig slitsomt i varmen. Vi leter og vi spiser!

Daniel har jetlag, er solbrent og prøver å orientere seg…

Walkabout, roundabout

2010-02-08T00:51:00.001-08:00

Det jeg har fått sett i Perth by, det liker jeg. Byen er sjelden, spennende og herlig! Det er mange parker og trær, skyskrapere og moderne kunst. Både i tette sentrum og i de mer romslige områdene i byen, er det lagt opp til å sykle. Skyskraperne er ”vakre” når man står på andre siden av Swan River og titter på dem. Når man går i halvhøyt gress i sandaler i mørket, blir man livredd. Den australske ølen ”Rogers” smaker kjempegodt og er min første favoritt. Det kryr av asiatere her, og ryktet sier at australierne er misfornøyde med at de tar alle jobbene i landet.

Jeg har også sett mye til aboriginerne. De skiller seg ut, og er ofte hjemløse eller på kjøret. Daniel og jeg gikk forbi en stor gjeng her om dagen, og de slåss og ropte til hverandre. Dårlig førsteinntrykk av folkeslaget. Men gir dem et par sjanser til. De har det jo ikke lett heller. Det virker som australierne har fått nok av dem. Jeg skal studere historien bedre før jeg uttaler meg mer om dette.

Det er over tretti grader i sola, sel v om det allerede går mot kaldere tider. Folk er nysgjerrige på hvem vi er, og innbyggerne har et uvanlig smittende humør! Jeg har sett en død kakerlakk, en larve og en gresshoppe med ett ben. Hvor er alle disse insektene som kan drepe oss på under et minutt?? Bank i bordet, oppdager dem vel fort nok. En politimann på motorsykkel stoppet oss kun for å prate litt sjit, og ønsket oss velkommen til Perth. - Det finnes ikke grafitti eller tagging på en eneste utendørs vegg i byen, var noe av det politimannen kunne fortelle.

- Finnes det ikke rampeunger eller kjeltringer i Perth altså? spurte jeg.

- Nei, de sitter jo i fengsel…

Jetlag og mye mer

2010-02-08T00:47:00.001-08:00

Jeg har flyskrekk. Nå løy jeg. Jeg er så jævlig redd for å fly. Derfor var den nesten 30 timer lange turen rett og slett helt magisk. Men hei, flyselskapet Emirates skal få skryt, de yter god service, har søte flyvertinner og trygge fly. Over Indiahavet, sånn cirka over Mauritius, fikk jeg klemme hånden til ”Sam”, flykapteinen på Emiratene. Han tok seg en liten pause fra å styre flyet, overlot kontrollen til styrmennene og gikk bak i flyet for å strekke på beina. Da benyttet jeg sjansen og lurte meg bak for å prate litt om livet, været og turbulens og sånn. Han var fra Perth sa han, hadde en kone og datter som ventet på ham hjemme. Det har ikke regnet i Perth på snart sytti dager sa han. Sola skinner hele tiden. Og turbulensen skulle jeg ikke tenke på. Det gikk snart over, men klart han ikke kunne forutse eventuelle vindkast.

Vi landet i hvert fall. Og dermed skulle vi igjennom den beryktede sikkerhetskontrollen etter at vi hentet den tunge bagasjen på rullebåndet. Det var virkelig ikke noe stress i det hele tatt. De stilte en del spørsmål, men gikk ikke igjennom bagasjen vår for hånd. Det som var stress var at Daniel og jeg var ekstremt ufreshe og slitne, med tung bagasje, passet i kjeften og for varme klær. Jeg hadde tatt sovetabletter som hadde lyst til å kicke inn ETTER at vi hadde landet. Beleilig.

Men før vi kom til Australia, var den siste personen jeg tok farvel med i Norge, mamma. Det var tøft. Lenge siden jeg har grått som en baby i mammas armer. Men det var vemodig og godt å se mamma gjennom det lille flyvinduet da vi dro fra Gardermoen, vinke til meg fra flygaten. Vi var på vei.

Prøver å ikke grine på foto…

Lektyre før reisen

2010-01-26T12:06:00.000-08:00

Jeg leser blant annet om vennlige delfiner, fotball-laget “Perth Glory”, fantastiske strender og de herjede aboriginerne. Etter å ha skumlest gjennom tre bøker virker Australia litt som paradoksenes land. Årstidene er omvendt fra her i Norge, svanene er svarte, det finnes krypdyr og insekter av utallige slag, og skoger brenner om sommeren.

Slanger, haier og edderkopper er skremmende bagateller, jeg tror Australia byr på alle former for opplevelser. Det blir så vanvittig å bo der! Oppleve noe omvendt, bakvendt - uvant. Fra et dykk under vann med orgier av farger, med over 300 soldager i året, til joviale og avslappede mennesker - og ingen mørketid.

Fra nå av må jeg se opp for kenguruer hvis jeg eventuelt tør å ta fatt på venstrekjøring i bil. Ifølge Discovery Channels “Perth- smartguide”, er det lurt å riste skoene sine hver gang før bruk. I Australia er det store Petter-edderkopper. Og trolig vil Kirsti savne huggormen. Det blir så bra.

I like.

2010-01-24T12:17:00.001-08:00

Liker å blogge allerede. Liker jo tanken på at mamma og pappa kommer til å snike seg inn hit hver dag for å se til at lille jenta si, som reiser down under, har det bra. Og muligens viser noen andre interesse for bloggen også. Derfor vil det, etter avreise 2. februar 2010, være mulig å se bilder og lese om min hverdag i verdens mest isolerte millionby, Perth.