3772 kilometer med gode minner

Jeg vet jeg er den tregeste bloggeren i manns minne. Men jeg har en tynn unnskyldning. I påskeferien var jeg på veiene i Vest-Australia og utforsket nord og sør. Det har vært den beste opplevelsen på lenge, og du skal få lese alt om det – for jeg har mye på hjertet.

Rutene gikk slik:

Sør: Perth – Margaret River – Pemberton – Denmark – Albany – Perth

Nord: Perth – Kalbarri – Monkey Mia – Coral Bay – Perth

Jeg starter med nord – det ligger ferskest i minnet, men skriver også om mine fem dager i sør lenger ned.

Up north

Cathrine, Daniel, Lennart og jeg er den herlige gjengen som setter fart fra Perth en mandagsmorgen i påskeferien for å utforske den nordlige delen av Vest-Australia. Det som venter oss er ikke til å tro, alt det havet kan by på, og mer! Veiene er upåklagelige – langt bredere enn i sør, og vi føler oss trygge i den store Toyotaen vår. Veiene er rette som streker i mange mil uten en eneste sving, men vi må passe oss for sauer, geiter, kuer. De kan helt plutselig oppholde seg på veien når man kjører i 120, og kenguruene hopper ut på veien så fort solen går ned.

 

Første stopp er Kalbarri. Stedet er kjent for blant annet Natural window i sin vakre nasjonalpark og for god fiske. Vi slår opp teltene på en grønn liten flekk i en caravan park – Cathrine og jeg blir etter hvert superdyktige på å slå opp telt. Vi setter i gang å grille alle grønnsakene vi finner i den lokale matbutikken, samt rødt kjøtt og tyske pølser. Det er et festmåltid uten like, skrubbsultne etter en lang kjøretur, og tilbringer kveldstimene med et australsk ektepar som er alt for i glad i å prate. Men morsomt er det :)

Kortspill og Cathrine, grillmesterinnen.

Neste morgen besøker vi nasjonalparken i Kalbarri, og får blant annet se “Natural bridge” som har løsnet fra resten av steinformasjonen.

Lennart og jeg nyter utsikten…

 

Hawks Head fikk navnet etter den hauklignende steinformasjonen.

Daniel i samme fargetone som steinene…

Mushroom Rock.

Blide folk på tur!

Etter å ha fylt tanken ytterligere med bensin, og lastet den med drikkevann, kjører vi i retning Monkey Mia og Shark Bay. Det er ikke aper i Monkey Mia, men plassen er kjent for sine mange delfiner og haier!

En av de søte delfinene vi møter i Monkey Mia.

Vi slår opp teltene i caravan parken mens det regner som en foss fra himmelen. Heldigvis går det fort over, og et dyr kalt “emu" skremmer vettet av meg i det den blir synlig i øyekroken min fra høyre. Dette store, rare vesenet popper fram fra en bil på parkeringsplassen - ikke akkurat der jeg forventer å nesten kollidere med en diger fugl uten vinger. Etter å ha kommet meg over sjokket stikker vi direkte til Monkey Mia resort for å fylle opp kroppene med mat og drikke. Vi møter mange backpackere, og blir etter hvert et festlig lag.

Neste morgen våkner vi opp til skyfri himmel, og drar ned til stranden for å se på delfinene som hver morgen kommer inn til stranda for å få mat. Vi er ikke de eneste som vil se delfinene, men en delfin velger å gi meg og Cathrine litt ekstra oppmerksomhet ved å svømme centimeter fra beina våre. Ikke nok med det, når det nærmer seg kveld, legger en fiskebåt til kai. Seks delfiner får nyss om det, og vi spurter bort til båten og ned i vannet. Delfinene er så søte, de lager bølger for å få fiskernes oppmerksomhet. “Vi vil ha mat”.

Jeg fikk ta på delfinen. Jippi!

Cathrine og jeg får høre senere at en Tiger shark også sniffet fisken, og oppholdt seg farlig nærme stranda. Godt jeg fikk vite det senere.

 

Vi drar til Little Lagoon for å snorkle.

Daniel og Lennart drar på kajakktur. Kirsti og Cathrine koser seg på stranden med skilpaddene.

På kvelden er det grilling igjen, og vi møter en gjeng med backpackere fra England som har reist land og strand i ti måneder. Veldig spennende å høre om deres opplevelser.

 

Neste dag forlater vi Monkey Mia for å dra videre. Vi stopper på Shell Beach – den fineste stranden jeg har sett. Hele stranda er fylt med små skjell, og vannet er klart og langgrunt. Jeg plukker med meg skjell til å lage smykker av. 

Cathrine og Shell Beach.

På Overlander Roadhouse slipper vi av Daniel og Lennart. De må tilbake til Perth, og kommer seg hjem ved å haike. Daniel lager et skilt, og de kommer seg til Kalbarri etter mange timers venting i veikanten. De var kreative og endret skiltet fra “Norwegians to Perth” til “Norwegians to Kalbarri” og til slutt “Anywhere but here”. En middelaldrende mann i en pickup plukket dem opp, heldigvis. De overnattet på en backpacker og tok bussen hjem dagen etter. Lennart rekker flyet sitt til Sydney!

Vi henger opp lapper i Monkey Mia.

 

Haikerne.

Vi, jentene drar videre til Coral Bay. Veien dit er helt sinnsykt kjedelig, kun tørt gress og asfalt hele veien.

Coral Bay åpner seg som et lite stykke paradis etter fire timer kjøring. Og her ligger faktisk Paradise Beach. For å gjøre det morsomt, bestemmer vi oss for å sette rekord i å slå opp teltet. Det skal ikke bli noe problem det, etter å ha gjort det en del ganger. På litt over tre minutter er teltet slått opp, med plugger i bakken og ytterteltet på plass. Vi er flinke! Restauranten blir neste stopp, vi er for utslitte til å grille. Vi møter masse spreke folk i baren, blant annet sveitsere, italienere, aussier og briter. Morsom kveld!

 

Tidlig neste morgen står vi opp for å snorkle, og tar “glass bottom boat” til Ningaloo Reef. Her er det fisker i alle farger, skilpadder, Black-tip Reef Shark (ufarlige), stingrays og snapper. Korallene er vakre og ligger tett i tett. Du og du, dette var flott! Ningaloo Reef er mye mindre og mer uberørt enn kjente Great Barrier Reef som ligger på østkysten.

Jentene klare for snorkling.

Cathrine og skilpadden.

Også meg og herr skilpadde da. Vi er ganske synkroniserte, vi to.

 

Fine fisker!

Reef shark. Da jeg fikk øye på denne holdt jeg ikke på å drukne. Neida.

 

Ved Paradise Beach - stranden blir ikke kalt det uten grunn.

Den siste kvelden nyter vi blåskjell, scampi og blekksprut på en lokal restaurant, og tilbringer resten av kvelden med vin og mennesker. Vi legger oss ganske tidlig, vekkerklokken ringer klokken fem dagen etter. Cathrine stakkars får æren av å vekke meg, og det er jo ikke akkurat lett.

Så er det strake veien tilbake til Perth, vi bruker 13 timer totalt med få pauser. Det er jentene sine det! Skulle gjerne blitt mye lenger i Coral Bay. Det var helt fantastisk der. Sukk, savner det allerede.

Bred last ja.. Hyling i framsetet.

 

Down south

Turen starter med en sårbar liten Hunday Getz som ruller ut fra Perth på feil side av veien. Venstrekjøringen går overraskende bra fra start, og Daniel og jeg setter fart mot Margaret River. Teltet er pakket, dermed blir bilen full. Det er mildere i sør, så vi har med varme klær.

Det første vi ser i Margaret River er vingårdene som ligger på rekke og rad - det sies at dette er noen av verdens beste vinprodusenter. Den første vingården ble plantet her for 40 år siden. Vi kjører til Mammoth Cave, en dyster og særegen grotte – og det er litt av et syn. Perfekt for en huleboer å bo i! Inni her er det kaldt og fuktig, dryppsteinshulen er 500 meter lang og 30 meter dyp. Her ser vi fossiler og rare formasjoner i stein.

Mammoth Cave.

På veien tilbake til Margaret sentrum kjører vi nesten på en kengeru. Mitt første møte med en levende, ordentlig kengeru. Heldigvis er den lur nok til å komme seg unna de andre bilene også.

 

Ostesmaking på Margaret River cheese company.

En flokk med kengeruer på et jorde utenfor Margaret River.

På vingården “Leeuwin Estate” får vi smake masse vin. Det er mye smakfullt - ikke en dråpe går til spille. Dermed er vi litt pussa når vi ser oss rundt på vingården, mellom de blå druene som smaker så søtt.

På vingården.

Vi slår opp teltet i en caravan park, jeg har ikke slått opp et telt på fem år – så jeg står for det meste å observerer. Dermed er vindrikking på et pledd på stranden før natten tar over for fullt. Kun Daniel, meg og havet. Kjempekos!

 

Daniel slår opp telt.                                 Elephant rocks.

Klokken 18.15 neste dag er solen på vei ned, og vi er straks fremme i Pemberton for å overnatte. Hendene mine er svette rundt rattet, jeg myser – solnedgangen blender. Vi feilberegnet - kjøringen tok lenger tid en vi trodde, og nå er ikke mørket til å unngå. Vi ble advart på det sterkeste mot å kjøre i mørket. - To many I know have died because of driving at dusk and dawn, advarte lærern min før avreise. Når vi er fremme i Pemberton får vi høre et vi er klin gærne som har kjørt i mørket. Australias wildlife våkner til liv ved solnedgang. Det er en grunn til at kengeruer ligger som slakt langs veikanten. Det er også kors langs veien til minne om mennesker som har mistet livet på veiene. Litt ekkelt, og vi prøver å unngå mørkekjøring fra nå av.

 

Tidlig dagen etter er vi på vei til havnebyen Albany, men ikke uten stopp på veien. Vi drar til “Valley of Giants” hvor vi ser gigantiske trær. De er opp til 100 meter i høyden og vi tar en “Tree top walk” langs toppene av trærne, der de har bygget bruer som vi kan gå på. Fantastisk syn. Tony Duckett som jobber på stedet sier at vi er kjempeheldige som får kjenne lukten av skogen nå som regnet setter i.

 

Her er jeg førti meter over bakken.

Svære trær, det i midten har et ansikt.

I Denmark stopper vi for å se på “Elephant Rocks”. Det er ikke få av dem, også et fasinerende syn.

Vi får også med oss naturopplevelsene “The natural bridge” og “The Gap” utenfor Albany. I Albany blåser det opp til storm så fort vi får slått opp teltet. Hele natten lyner og tordner det, og jeg kaster inn håndkledet ved å legge meg i bilen. Daniel følger straks etter. Men teltet er like tørt morgenen etter. Helt utrolig ettersom jeg trodde at Albany skulle blåse bort den natten. Albany minner meg på mange måter om kysten i Norge. Det er mildt, lukter fisk, og husene ligner på norske hus.

        

The natural bridge, The Gap og meg…

 

Dette er mannen jeg møter på en gudsforlatt bensinstasjon i Pemberton, 323 kilometer sør for Perth. Clint Noakes, trailersjåfør og eier av firmaet Glenbrae Trucking har olje på hendene og putter pølsa i munnen.

- There's gonna be shit happening on the road, you have to expect that, sier Noakes med mat i munnen.

Han er en høy, muskuløs mann. Barsk, men ikke barskere enn trucken. Lastebilene i Norge blir som Ahlgrens biler i forhold.

- Western Australia's landeveier er utfordrende på mange måter, forteller han.

Noakes kan kjøre i fire dager i strekk med få pauser, og kjører 7000 kilometer på en uke.

- The roads are pretty rough. I hit about 15 kangaroos on a two-day trip, sier han.

Han kjører et vogntog på størrelse med de amerikanske monsterne, men trucken har en beskyttelseskonstruksjon foran som gjør den kangaroo-proof. Noakes enser ikke engang kengeruene han treffer og som blir dratt bakover i de fire-fem vognene. Det er først når han parkerer vogntoget at han må gjøre møkkaarbeidet.

Stakkars kengeru…

Rester etter skogbrann…

Alt i alt; mildt i sør, varmt i nord, regnskog-aktig, ørken, fantastisk vin, naturopplevelser jeg sent vil glemme, flott kyst, alt for mange døde kengeruer på en gang, farlig smale veier, gode campingpriser, helt greit å finne fram. Jeg likte denne biten av Vest-Australia meget godt, og skulle gjerne hatt mer tid. Tips: Bruk gode to uker i nord og sør.